Hodet mitt sprenger nå, jeg mener det. Jeg har lyst på ferie, bare litt, bare en dag. Jeg har og skal jobbe hele vinterferien, noe jeg angrer litt nå på at jeg gikk med på. Jeg må stå opp tidlig, sitte i ro å fryse i fire timer, bruke hjernen, kjefte, se stygt på folk og mer til. I dag prøvde en pappa å sjekke meg opp når han var å leverte sønnen, OG han hadde en aldri så fin replikk. "E de øynan dine ekte?" sier han, mens han lener seg frem til det lille hvite bordet mitt sånn at jeg skal se kortet(med et grusomt bilde av han selv på) han har hengende rundt halsen. Egentlig tror jeg han bare skulle vise meg at han har en bedre jobb enn meg, eller eventuelt den skinnende skallen uten et eneste hårstrå. Jeg blir herved ikke imponert, sier ja og ser på han som et stor spørsmålstegn. Videre nå, nå som ballen ligger i hans hender må han komme med noe lurt. "Jøss, e det mulig?".Fristelsen for å komme med noe virkelig frekt nå var stor, men siden jeg var på jobb klarte jeg å dy meg. Igjen svarer jeg bare ja, og ser på han som et enda større spørsmålstegn enn det første. Nå hadde han igjen ting å komme med, endelig var han ute av spill.
Det jeg da anser som positivt med å jobbe i ferien er at døgnrytmen holder mål, jeg tjener ekstra penger og jeg får lest litt. Det var det, over til det negative igjen. Noen ganger skulle jeg ønske av hodepine og kuldesjokk var smittsomt, så skulle jeg smittet alle barna. Tenk deg åtti-nitti elleve-tolvåringer som ligger spredt rundt i nordlandshallen krøket sammen i fosterstilling, da har de det like ille som meg, nesten. Altså, tenk å se det ovenfra da. Tilfredsstillelse for min del hvertfall. Nå skal jeg legge meg i senga å dø, og om jeg overlever tror jeg at jeg skal leke en veldig morsom lek med barna i morgen. Noen som har en bil å låne meg? :)
