torsdag 3. desember 2009

A journey of a thousand miles begins with a single step.

Hallo søte små nisseunger. Huff, jeg gleder meg for mye til jul. Veldig snart skal jeg på jobb, så jeg skal bare skynde meg å slenge noen ord til dere før jeg drar. Dere vet sikkert at jeg er verdens tregeste, og hvertfall om morgenen. Vell, denne morgenen var jeg middels treg, jeg hadde sminket meg, slengt på meg noen klær, spist frokost og skulle løpe til bussen. I det jeg låser døra bak meg ser jeg bussen, jeg legger på sprang.(Dere leste i går hvor ustabil jeg er på isen(!!!). Da jeg kom ned mot veien var det bare 30 meter igjen til der bussen stod pent plassert på busstoppet. Jeg kjenner bena mine løper enda fortere og akkurat i det jeg hadde kommet helt frem, kjører jævelen. Jeg var så nær å bare legge meg ned for å sovne stille inn, eller eventuelt oppsøke vedkommende for å gi han eller henne en skikkelig lærepenge. Det var en av dagens to store irritasjonsmomenter.

For ja, jeg opplevde en til grusom hendelse i dag. Jeg og Ingelin satt i 'forumet' i fritimene, vi var helt alene så jeg hadde på litt musikk mens vi jobbet med egentreningsoppgavene våre. Plutselig kommer det en gjeng med små jenter, typ allmenn førsteåret. For det første ligger dem slengt rundt som noen døde dyr, og for det andre tar jente1 opp en datamaskin og begynner å sette på musikk, som overdøver min. jente1 og jente2 synger stygt. "Skal jeg også kanskje skru opp volumet på min data?" Spør jeg ut i lufta. Tvert blir musikken borte. hihi. Må løpe på jobb nå, hadet.